Jeg vet… Gramatikken er feil i tittelen men jeg siterer en sang fra Les Miserable. So there!
Jeg elsker egentlig skrekkfilmer og sluker de rått når det kommer nye på markedet, men dessverre er jeg sykt husredd av meg og det pleier ikke skrekkfilmer å hjelpe noe på. Jeg får ikke mareritt av filmer, men de sitter i meg i evigheter etter at jeg har sett de så jeg går og sjekker hver krik og krok i huset. Samtidig har skrekkfilmer og skrekkhistorier herdet meg veldig så jeg har blitt mye mindre lettskremt. Jeg er ikke sånn som sitter i stolen og hopper og hyler på kino når jeg ser skrekkfilmer. Jeg har likevel unngått å se skrekkfilmer etter at jeg flyttet for jeg vil ikke bli husredd her i leiligheten. Jeg har så langt følt meg veldig trygg og det er veldig betryggende å ha naboer. Stille naboer er det så bråk opplever jeg ikke. Heldigvis. Jeg har uansett lært meg til å ignorere min egen frykt når jeg kjenner at det kryper innpå. Jeg trekker på skuldrene og konsentrerer meg om noe annet og klarer å tenke fornuftig og rasjonelt. Ekstra viktig for det er så sykt mye lyder i denne leiligheten. Huset er nytt så treverket setter seg enda og da knirker og knaker det ekstra mye.
Unntaket var i natt/morrest. Jeg hadde en helt syk drøm. Ikke så skummel i seg selv når jeg tenker etter, men drømmer handler like mye om følelsen en har som den handler om handlingen. De siste årene har jeg hatt mye syke drømmer. Jeg drømmer ikke i rykk og napp og hit og dit lengre, slik folk flest pleier. Vanligvis er jo drømmer uten logisk sammenheng og det som virker logisk i drømmen er helt hull i hodet når en våkner. Drømmene jeg har hatt de siste årene har vært hele historier med protagonister, antagonister og hele pakka. Jeg er som regel protagonisten i drømmene mine, helten. Jeg kunne laget fantastiske filmer av disse drømmene. En dag burde jeg skrive ned noen og lage bøker av de. Tror kanskje jeg har en muse som sitter på skuldren min og prøver å få meg til å publisere noe… Et eller annet. Det handler bare om tid og lyst til å sette seg ned og faktisk skrive. I natt drømte jeg at jeg var på grunnskolen. Her var det en sånn typisk logisk brist som det er i drømmer. Det var skola her i kommunen, men den så ikke ut som den gjør. Skola her er på et plan, i drømmen var den på to plan og 1. plan var faktisk en sokkel, delvis under bakkenivå. Det var en eller annen form for messe eller samling eller noe sånt. Jeg husker blant annet ei gammel klassevenninne av meg som var der som var lei seg for et eller annet og med tanke på hva og hvem hun er, var det så ekstra vondt å se henne trist. Hun er alltid så blid og god. Jeg fjernet meg fra det på et tidspunkt, hun forsvant i mengden og gjorde andre ting. Så plutselig brøt det ut en zombie epedemi. En zombie hadde ankommet skolen og begynte å gnafse på folk som ble smittet. Panikk brøt ut og folk flyktet i alle retninger. Omtrent halvparten av oss klarte å rømme unna til 2. etasje og der var vi midlertidig trygge for zombiene klarte ikke å klatre i trapper, av en eller annen merkelig grunn. Det ble påpekt i løpet av drømmen at kanskje vi skulle satt opp sperringer på trappa fordi det kan hende de lærer seg å gå i trapper til slutt. Vi fant oss en fin liten nisje med kokemuligheter og et matlager, pluss noen rom som det gikk an å trekke seg tilbake til. Bad var det vel også der tror jeg så der gjemte vi oss da mens vi ventet på hjelp. Midt i dette var det at drømmen begynte å bli virkelig grotesk. Det dukket opp zombie babyer her og der som var intelligente. De prøvde å innynde seg på oss levende med sitt søte baby-utseende. Vi lot oss ikke lure og stod på avsatsen og kastet de ned på gulvet. Klask, sa det! Huff… Det ble tomt for babyer etter hvert og ting roa seg. Så skulle jeg patruljere området med en annen vakt. En militær-fyr av noe slag. Sånn typisk sånn som man ser i filmer. Han var ganske peeen så vi trasket av gårde og fant oss et rom der vi gjemte oss for andre for å… Jah… Så hørte vi et brøl ute i gangen. Et helt for jævlig brøl. Et brøl fra den andre siden hørtes det ut som. Lyden av det brølet har heldigvis forsvunnet ut av minnet mitt nå, men det brølet satt i meg lenge etter på. Vi ser ut og ser en enorm T-Rex som har kommet seg inn i bygningen og jaktet på folk. Den så oss og kom etter oss. Vi løp inn i rommet igjen og låste døra, men dinosauren var så stor at den knuste hele veggen og kom etter oss. Vi løp igjennom en annen dør fra rom til rom med T-Rexen etter oss. Det var dører mellom alle rommene langs gangen så vi løp tilbake den veien. Noen steder var det en fallem vi måtte komme oss igjennom og andre steder vanlige dører. Vi løp til de andre for å advare de og oppdaget at det var en dinosaur der også! Det var en Stegosaur, en sånn med sånne plater på ryggen. Den hadde knust veggen og kommet igjennom og gnafset på folk. Helt ulogisk det, siden en Stegosaur er en planteeter. Jeg tenkte at det var da faen til uflaks! Først zombier og så blodtørstige dinosaurer. Så kom jeg på en måte å ta T-Rexen på og så ringte vekkerklokka. Følelsen etter drømmen satt i lenge etterpå. Jeg stod i dusjen og måtte titte gjentatte ganger mot badedøra for å sjekke at den fremdeles var lukket og ingen hadde kommet inn. Det har sluppet taket nå, men du og du for en drøm.
Jeg kom forøvrig på den geniale ideen i drømmen at vi kunne komme oss på andre siden av en sånn åpning som gikk ned mot sokkeletasjen og kaste tau rundt føttene på T-Rexen og dra den over ende og ned blant zombiene hvor den enten spiste de slik at vi var kvitt det problemet, eller så spiste zombiene T-Rexen og vi var kvitt det problemet, men vekkerklokka mi satte en stopper for det. En løsning på Stegosauren hadde jeg ikke fått enda.
Puh! Overaktiv hjerne!
Ithilme's hobbyblogg 