Hva nå?
28 feb 2012 3 kommentarer
in Me Stikkord: Alle kommentarer som inneholder Sv: eller Re: vil ikke bli godtatt.
Siden masterstudiet i musikk nå er flyttet tilbake hit på fulltid, hadde jeg egentlig regnet med å komme inn siden det (dessverre for skolen, men heldig for meg) betyr mindre søkere. Så viser det seg plutselig at de tar en pause fra master så det blir ikke master det kommende skoleåret, men det blir neste år.
Jeg er litt satt ut for jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. I to år har jeg prøvd å komme inn og i to år har jeg jobbet hardt for å få opp snittkarakteren min for å øke sjansene mine. Klart jeg kan jo vente et år til men jeg er 33 år nå. I dette tempoet er jeg ferdig når jeg er 36 og jeg har helt mistet lysten til å begi meg løs på en master. Hva annet skal jeg finne på? Jeg har ikke ped så en bachelorgrad alene er liksom helt bortkastet, men hva skulle jeg i såfall ha brukt det til? Jeg har prøvd meg som lærer i grunnskolen og selv om jeg gjorde det bra og fikk gode tilbakemeldinger fra øvingslærer og sånn, vanntrivdes jeg enormt med det.
Alle disse årene så fullstendig bortkastet. Hvorfor har jeg begitt meg ut på denne kampen egentlig? Ja for en kamp kan jeg love det har vært, krig til tider. Krig mot min egen helse og ikke minst psykisk helse som er helt utslitt nå. Jeg virker som pessimismen selv når jeg sier det men når jeg ser bakover på hvordan de 10 siste årene har vært så er det faktisk realitetene: Hver gang jeg tar et skritt frem blir jeg slått to tilbake. Jeg kjempet meg ut av å være sosialklient til å bli student så jeg kunne gjøre noe med livet mitt. Så sviktet nyrene mine og det viste seg at jeg har en autoimmun sykdom som skjer med omtrent 1 av 100 000. Ikke ga det seg heller for jeg fikk tilbakefall og ble satt på medisin i et år. Det var et stort tilbakeslag for meg personlig og for utdannelsen jeg var i gang med som ble satt delvis på vent fordi jeg ikke var frisk nok til å klare eksamener og være student på full tid. Jeg måtte tilbake til NAV for å få hjelp siden det lånekassene tilbyr til en student som ikke studerer på full tid er for lite å leve på og som student har man heller ikke krav på sosialstønad. Det har vært lite slit i forhold til NAV for jeg har vært ekstremt heldig med saksbehandlere. Unntaket var en liten periode da vi fikk NAV her og jeg måtte forholde meg til den enorme inkompetansen som gjennomsyrer kommunen. Fikk jo heldigvis lov å ha saksbehandler i en annen kommune som hjalp enormt. NAV godtar vanligvis ikke mer enn 4 års utdanning og i hvertfall ikke en master, men med min ustabile helse så de det best at jeg fikk spesialisere meg slik at det var mindre sjanser for omskolering senere. De gikk også inn for lønnsstøtte de første 2 årene etter endt utdanning, men så kom jeg ikke inn og planene måtte utsettes et år. Så kom jeg ikke inn året etter og igjen måtte det utsettes og så viser det seg nå at de ikke har master her til høsten. For å toppe kaka så står skolen midlertidig uten studieveileder fordi hun som var har sluttet i stillingen og de har ikke funnet en ny. Det finnes de som delvis har funksjon som dette på skolen men de er egentlig ikke kvalifiserte til den stillingen, de er der bare til stillingen er besatt.
Jeg kunne søkt på en annen skole, men hvor mange andre skoler er villig til å stå bak meg hvis jeg blir syk igjen? Jeg har prøvd det og det gikk ikke. Skolen gav beskjed om at der er det enten eller. Den villigheten som høgskolen her har til å tilpasse studieløpet slik at studenter med ekstra utfordringer skal få fullføre er unik. Det er få andre skoler som tilbyr det samme og jeg vet aldri når nyrene bestemmer seg for å finne på noe nytt tull igjen. Ikke en gang leger kan gi meg noen garanti. Hva som helst kan skje når som helst og ingen kan forutse når eller hvor eller hva.
For å gjøre situasjonen enda verre har det toppet seg i konflikt med huseier som nå ikke bare henter ting som har skjedd og snur på fakta, men plutselig har begynt å finne på historier. Vi fikk i går et brev fra advokaten hennes hvor hun påstår at kjæresten min har gått inn i huset hennes for å male og uttrykker at hun ikke ønsker slike tjenester fra oss. Hvorfor i alle dager skal vi ønske å gjøre henne slike tjenester når hun behandler oss sånn som hun har gjort. Hun har spredt mye løgn og fanteri om oss her som vi får tilbakemelding fra andre om. Heldigvis kjenner folk henne og vet hvordan de er så vi får all sympati. De vet at hun lyver, men det gjør det ikke mindre ubehagelig for oss. Vi var hos politiet i dag og ønsker nå å anmelde henne for trakassering og vi ønsker også erstatning for møblene hun har ødelagt som vi hadde i garasjen. Hun tror at hun har all rett til å gjøre hva hun vil med garasjen, til tross for at det står i kontrakten at garasjen er en del av leieforholdet. Vi lagrer møbler og esker der og vi har ingen problemer med at hun oppbevarer hennes permobil der for hun har ingen andre steder å oppbevare det, men hun lar garasjeporten stå åpen slik at snø fyker inn. Vi fant en sofa som står der full av fukt og snø så den er nok ødelagt nå. Kjæresten min skal inn til avhør angående saken i morgen og jeg skal inn senere. Vet ikke når det blir for jeg har samling denne uka og neste uke så det blir nok ikke før tidligst i uke 11.
Det enkleste er nok å flytte, men hvor. Det er ingenting ledig her. Kanskje blir det noe ledig til sommeren, det krysser vi fingre for. Ellers er det bare trange kommuneboliger i elendig stand (Som forøvrig blir prioritert til asylmottaket. Jeg synes synd i asylsøkere som kommer hit for selv om det er kommunen som burde få skylda og kjeften, så fungerer ikke mennesker sånn. Det er asylsøkere som får skylda. Politikken til kommunen bare skaper rasisme, dessverre.) og SiNe-boliger med muggsopp. Jeg har ikke noe ønske om å bo i en leilighet hvor det er sånn ca 90% sjanse for at sykdommen skal trigges igjen av innemiljøet. Da får jeg heller ta til takke med dårlig psykisk helse for det tar i hvertfall ikke livet av meg, slik sviktende nyrer kan gjøre.
Jeg her helt fri for luft nå, fri for engasjement og vilje til å kjempe. Jeg er så lei av en fullstendig fastlåst situasjon og en ond sirkel vi aldri ser ut til å komme oss ut av.
Jeg vet jeg har så mye å gi til andre men får ikke gitt noen ting når jeg er helt utslitt og ikke makter noe som helst. Jeg må kjempe med meg selv hver morgen for å klare å kare meg bort på skolen, hver eneste morgen når det er undervisning eller andre ting jeg har forpliktet meg til.
Rare katteopplevelser
14 feb 2012 1 kommentar
in Cats, Flipside, Isil, Love, Pets, Tornerisp Stikkord: Alle kommentarer som inneholder Sv: eller Re: vil ikke bli godtatt.
Det har vært mye stille her, men så skjer det ikke så mye for tiden heller. Endelig litt rolige dager som jeg har sårt trengt etter at jeg nesten gikk på veggen rundt nyåret for jeg hadde en alt for travel høst og fikk nesten ikke noe juleferie, i tillegg til en nitrist jul med alt det andre som skjedde. Nå har jeg fått hvilt ut en del med lenge mellom to samlinger (Selv om det har vært nok å gjøre med oppgaver 
) så da går det litt oppover og jeg koser meg med Stargate SG-1.
Jeg kom til å tenke litt på en pussig opplevelse jeg hadde for noen år siden. Det var omtrent på denne tiden av året og jeg var i Trondheim på jobb for høgskolen. (Stand på utdanningsmesse) Det var på kvelden og jeg slappet av på hotellrommet med laptopen min. Plutselig snudde jeg meg med en sterk overhengende følelse av at katta mi (den gamle kattta, Tornerisp som døde av kreft) satt på senga bak meg. Jeg måtte le av meg selv for jeg visste jo at det var umulig, men følelsen slapp ikke. Den var så sterk og overhengende at jeg måtte ringe kjæresten min for å høre om katta hadde det bra. Ja hun hadde det bra, sa han. Da jeg kom hjem et par dager senere var katta den første jeg gikk til. Jeg merket meg at hun hadde blitt tynnere. Hun la på seg en del da hun ble senior og det har vi aldri klart å slanke vekk, til tross for strenge matrutiner. Etter noen dager tok jeg henne til veterinær. Han vi traff på da, var den ene av de to som jobber som distriktsveterinær her som ikke har peiling på smådyr i det hele tatt. Han kjente bare at hun hadde full blære, merkelig nok siden hun hadde vært inne hele natta og så rett til veterinær før hun fikk tømme seg. (Denne katta pleide å holde seg så hun nesten sprakk før hun gjorde i fra seg i kasse. Heller ut for kasse var æsj!) Så han satte henne på anibiotika mot urinveisinfeksjon. Jepp… Flink veterinær. Etter noen dager uten bedring kontaktet jeg veterinær igjen og denne gangen kom jeg til ei som pleier å vikariere innimellom. Hun er flink med smådyr og fant med en gang en kreftsvulst i magen på størrelse med en tennisball. Vi dro i all hast innover til Mo til en dyreklinikk som hadde røntgen. Hun ble operert med en gang og de måtte til og med fjerne en relativt stor bit av tykktarmen. Hun ble satt på penicillin igjen. (Til min store frustrasjon for katta hadde faktisk begynt å bli redd for meg fordi at jeg kom betød at hun ble tvangsforet med tablett. Ingen av kattene jeg har hatt har latt seg lure av knuste tabletter blandet inn i for så det har blitt til tvangsforing) Siden det var en bit av tarmen som var fjernet var det jo ganske viktig med penicillin så hun fikk jo som hun skulle uansett. (Tror jeg må få en veterinær til å lære meg å sette sprøyte på katt sånn at jeg kan gi kattene mine det i fremtiden. Katt+tabletter=herk! Jeg kan alle kunstens regler om hvordan man skal gi katter tabletter og alt er prøvd. Har hatt katt hele livet så jeg kan dette, men kattene jeg har hatt har alltid vært ekstra vanskelige) Hun fikk vann som hun ville for det drakk hun heldigvis av seg selv, men for måtte moses og blandes med vann den første uka. Uke en ble preget av mye vondt og rekonvalens. Uke to begynte hun å bli bedre og spiste litt av seg selv. Uke tre gikk det utfor igjen og vi kontaktet veterinær. Denne gangen fikk vi tak i favorittveterinæren min. Han er kjempeflink med smådyr og litt revolusjonær på visse punkter. (Første som utførte blodoverføring på hund i Norge osv…) Dessverre hadde svulsten kommet tilbake. Katta var mager og utslitt så vi bestemte oss for å la henne slippe. Det var vondt for jeg blir alltid så alt for nært knyttet til kattene mine. Det viste seg også av prøvene som ble tatt av svulsten som ble operert ut at hun hadde en ganske aggressiv form for lymfekreft så sjansene hennes hadde vært små uansett. Vi er glad vi tok den første sjansen, men ville ikke utsette katten for gjentatte forsøk som bare ville plage henne. Kjæresten min hadde også rare opplevelser med denne katta. Han er en del mer sensitiv enn meg, ser mye rart som andre ikke ser og den siste uka katta levde drømte han hver natt om henne og hun angrep han hver eneste gang. Han tolket det som et signal fra katta at hun ønsket å få slippe. Vi begravde henne i hagen på Fagertun, gården min far vaks opp på og som jeg var mye på da jeg var lita. Hun hadde elsket å bo der ute. Mye skog og mark, lite folk og lite konkurranse fra andre katter.
Jeg savner henne enda, men min kjære Isil har lettet sorgen for meg. Når vi er i Sila (Det er det dalen heter der Fagertun er) går jeg alltid til graven hennes og steller litt, eller bare står der i tanker.
Om ca 1 1/2 måned er det 4 år siden hun døde.
Det var virkelig pussig det jeg opplevde i Trondheim. Som om hun prøvde å fortelle meg at noe var galt og at jeg måtte komme hjem. Katter er noen spesielle dyr og jeg står fast i min tro på det egypterne sa at katter vokter porten mellom de dødes og de levendes verden.
Tornerisp <3
Isil <3
