Hemmeigheten avsløres

Da kan jeg fortelle om det fine som var i ferd med å skje for nå har det skjedd. Nå vet jeg endelig.

Jeg møtte på nett en mann fra England for rundt 6 år siden. Vi utviklet raskt følelser for hverandre, men jeg var i et langvarig forhold og hadde ingen planer om å avslutte det på grunn av noen jeg aldri hadde møtt. Det gikk ikke helt bra. Det skjedde ting som egentlig ikke burde ha skjedd. Jeg burde egentlig ha avsluttet forholdet mitt da. Det var i trøbbel i mange år og at jeg fikk følelser for andre er egentlig et stort signal. I fjor fant jeg endelig styrken til å bryte forholdet og jeg har hatt det så bra i ettertid. Noen økonomiske problemer og sånne ting for det er tungt å klare seg alene, men følelsesmessig har jeg hatt det helt fantastisk.

Forrige lørdag kom denne engelske mannen på besøk. Vi fikk endelig bekreftet hva vi føler for hverandre og jeg vet nå at jeg har funnet livspartneren min. Jeg har aldri i mitt hatt så sterke følelser for et menneske. Han er så god. Jeg elsker humoren hans. Han får meg alltid til å le. Vi deler interesser som er viktig for meg som gaming, rollespill og teater. Vi er begge “Geeks to the core”. Jeg har heller aldri møtt en mann som har vist meg så mye respekt. Som ikke behandler meg eller kroppen min som hans personlige eiendom.

Han reiste hjem i morrest, etter 6 helt fantastiske dager. Jeg savner han noe så innmari. Jeg gleder meg nå til juli for da reiser jeg til England for å besøke han i to uker omtrent. Så får vi finne ut hvordan vi løser ting, hvordan vi løser avstanden.

I know you’ll read this eventually, love so just saying: I love you and miss you <3

Valgets kval

Så er det den tiden på året igjen hvor det skal søkes til skoler og fremtiden skal planlegges. Jeg prøver å finne min vei.

Da jeg var 5 år og hørte Beatles for første gang hadde jeg lyst til å bli musiker. Da jeg begynte å spille fiolin i en alder av 6 hadde jeg også lyst til å bli musiker når jeg ble stor. Da jeg begynte å spille gitar da jeg var 11 visste jeg at jeg skulle bli musiker. Så begynte jeg på musikklinja på videregående. Jeg drømte også om å studere musikk på LIPA (Liverpool Institute for Performing Arts) Så skjedde det masse ting som jeg ikke har tenkt å gå inn i detaljer på nå. Det kommer i et innlegg senere. Drømmene mine forsvant og det gjorde alle fremtidsplaner også. Men så fant jeg de igjen og begynte på HiNesna og tok bachelorgrad i musikk. Jeg prøvde meg på PPU (Praktisk-Pedagogisk Undervisning) og det gikk i dass. Jeg fant ut at lærer er noe jeg absolutt ikke vil bli. Jeg vantrivdes så jævelig i praksis. Jeg gjorde det bra, fikk veldig gode tilbakemeldinger men jeg hatet det. Så jeg fant ut at noe jeg kunne gjøre som gir penger, mens jeg jobber mot den store drømmen var å få en master og jobbe på høgskole. Der har en mer mulighet for kreativ utfoldelse og forskning, ikke bare undervisning. Å undervise på et så høyt nivå virket heller ikke så avskrekkende som å undervise i grunnskole eller på videregående. Så søkte jeg på master. HiNesna hadde da et samarbeid med HiNT og de tok inn søkere fra begge skolene, men hadde bare 15 plasser. Det var alt for mange søkere og jeg med mine dårlige karakterer fra mine første studieår, kom ikke inn. Året etter var det enda flere søkere. Året etter det, som da er dette skoleåret, hadde de bestemt seg for å ta et forskningsår. Ingen master. Neste skoleår blir det samarbeid med UiN og samme problemet vil dukke opp. For mange søkere, for få plasser. Jeg har heller ikke et snitt på C, blant annet på grunn av to elendige karakterer i Ex.Phil/Ex.Fac. Jeg snakket med en ansatt på opptakskontoret i forrige uke om mine muligheter fremmover og hun foreslo at jeg kunne ta Ex.Phil/Ex.Fac på nytt. Jeg tok ex.phil-eksamen tre ganger før jeg bestod så vidt med en helt fantastisk og skinnende E. Ikke faen om jeg prøver på nytt. Jeg tenkte bare der og da at jeg gidder ikke mer. Jeg har kjempet siden 2004 med å få meg en utdannelse som kan lede til en fast jobb med god inntekt. Jeg har møtt må mye dritt i form av at jeg har vært inn og ut av sykehus, noe som har gjort at jeg har brukt ekstremt lang tid på utdannelsen. Jeg har mistet helt lysten og motivasjonen til å ta en master i musikk. Jeg har tenkt mer og mer på en master i kunst og håndverk i stedet. Der trivdes jeg virkelig og trives fremdeles. Jeg har et snitt på B og har fått mange gode tilbakemeldinger fra lærere at jeg virkelig har noe der å gjøre, jeg har god formforståelse, er kreativ og allsidig innenfor håndverk. Men i Norge er det nå sånn i dag at skal du ta master i kunst og håndverk må du ha enten 60stp i kunst og håndverk OG PPU, eller 60stp i kunst og håndverk og en adjunkt-tittel. Jeg har hverken PPU eller adjunkt-tittel.
Jeg er 34 år, det er begrenset hvor mye mer tid jeg vil bruke på utdannelsen min. Jeg vil ut i jobb, jeg vil tjene penger, få betalt ned gjelda mi, kjøpe hus, stifte familie. Jeg er drittlei av å være NAV-klient, drittlei av å være evig student, men jeg aner hvirkelig ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg har to år igjen hos lånekassen, jeg har ingen tid igjen hos NAV som allerede har strukket seg lengre for meg enn det som er vanlig, med tanke på mine tidvis ustabile nyrer. I fjor var jeg inn og ut på møter med NAV, karrieresenter (Etter ønske fra NAV), med en NAV fyr fra fylkeskontoret osv osv. Dette var siste sjanse, kommer jeg ikke inn på master i 2013/2014, så har jeg ingen flere sjanser hos de og må tenke om hele utdannelsen min og hele karrierevalget mitt. Når det gjelder NAV så betyr det en av to ting: Bli lærer eller bli sykepleier.

Nå har jeg faktisk søkt på en jobb i Trondheim, men jeg tviler sterkt på om jeg får den. Jeg har egentlig ikke lyst til å flytte her fra og heller ikke gi opp leiligheten min som jeg har blitt veldig glad i, men jeg må se meg om etter muligheter. Ta det som dukker opp som jeg vet jeg kan trives nok med til å klare meg igjennom hverdagen. Jeg har også snakket med internasjonal koordinator på høgskolen om mulighetene for å bli Erasmusstudent i England. Følge drømmen jeg hadde en gang for 15-20 år siden. I England har de ikke tåpelige regler som at du må ha ped. eller en lærerutdannelse for å få lov til å ta master i kunst og håndverk. Det er nok at du har en årsenhet og en bachelor i et eller annet annet fag. Ja og gode karakterer. Jeg har alt det der. To år i England for å ta master er ganske skremmende også, men samtidig er det også en mulighet som kan føre til en god jobb i fremtiden.

Jeg drømmer om å jobbe på HiNesna. Jeg er så glad i skolen og synes den er så fantastisk. Skolen har høy tetthet på A og B karakterer, 2. plass i Norge i følge DBH. Dette er også kvalitetssikret med bruk av mye eksterne sensorer. Aviser så langt unna som i Bergen skriver om de gode lærere som utdannes ved Høgskolen i Nesna. Nå har vi også fått tilbake et studentersamfunn så nå blir det liv. Jeg har tro på at skolen kan nedkjempe kunnskapsdepartementets konstante trusler om enten nedleggelse eller sammenslåing med UiN. Søkertallene øker fra år til år og økonomien går så det suser. Ingen minus i budsjettene her. Det er så mange flinke lærere der som virkelig kan faget sitt og kan lære det bort. Å få lov å jobbe der en gang i fremtiden vil være et privilegium.

Men det ser dårlig ut. Akkurat nå ser det ut som jeg ikke får realisert noen av drømmene og ønskene mine. Jeg er så drittlei! Jeg ser meg om hver dag nå etter andre muligheter, prøver å finne ut hva jeg kan gjøre i fremtiden som ikke vil brenne meg ut etter noen få måneder med arbeid.

Sikkert noen som synes dette høres bortskjemt ut, men et kunstnerhjerte forstår. Jeg kan ikke jobbe på et kontor, en stillesittende jobb. Ikke bare fordi vekta mi, som jeg endelig har klart å minke litt etter ekstremt hard jobbing, som vil gå opp igjen i en sånn jobb, men også fordi jeg blir gal om jeg ikke får utfolde meg kreativt hver dag. (Jeg har jobbet siden juli i fjor. Jeg har spist bra, passet på å holde meg til en dag i uka med snacks og godterier. Kun utskeielser i jula og i påsken. Jeg har svømt en dag i uka siden september, jeg går tur nesten hver dag. Etter så hard jobbing i så lang tid har jeg gått ned ca 10kg. Mesteparten av det gikk jeg ned etter at jeg fikk medisin for å regulere stoffskiftet mitt som er alt for lavt.) Det er ikke alle som er skapt for hva som helst. Noen klarer det, noen kan gå til en jobb hver dag som de ikke elsker. Kunstnersjeler må være fri, ellers dør vi inni oss. Når det er sagt, vil jeg påstå at jeg har sett på ganske mange muligheter, og prøvd også, som jeg egentlig ikke kommer til å trives innen. Jeg ser meg om nå etter alt mulig av muligheter, men jeg aner fremdeles ikke.

Jeg skulle så inderlig ønske det kunne skjedd et mirakel. Jeg er så lei av å føle at livet mitt står på vent uansett hvor hardt jeg kjemper. Jeg er så lei av å føle at for annehvert skritt jeg tar frem, sklir jeg alltid et tilbake.

Bajs!

Men nå stakk jeg på skola for å jobbe på eksamensoppgaven min i tre, som skal leveres inn på onsdag i neste uke. Snart i mål.

I am what I am

Jeg er den jeg er og de som ikke liker det kan dra til helvete!

Jeg er snill, rettferdig, omsorgsfull, impulsiv, kort lunte, sta, sterk og viljesterk, stolt, åpen og til tider smertefult ærlig. Hvis noen ikke liker det, så kan de reise til helvete. Jeg vet at jeg er et godt menneske som bare vil meg selv og andre godt så hvorfor skal jeg da forandre meg for andre mennesker som ikke klarer takle den jeg er?

Like me as I am, or fuck off!

I am here!

Jeg er her. Har hatt en del travle dager, men det har roet seg nå.

Det går bra, har en del bekymringer for fremtiden siden jeg ikke aner hva jeg skal gjøre nå. Må tenke nytt. Jeg kommer nok ikke inn på master til høsten denne gangen heller for HiNe har samarbeid med UiN for neste skoleår med noen samlinger i Bodø. (Yaaaay! Bodø state of mind, indeed!) Jeg har ikke så gode minner fra den byen akkurat. Assosierer den med sykdom og sykehus. Bleh! Dette betyr uansett at jeg møter på samme problem som tidligere. For mange søkere, for lite plass og jeg har ikke gode nok karakterer til å komme på toppen av lista. Kommer jeg ikke inn, mister jeg AAP’en min fra NAV. (ArbeidsAvklaringsPenger) Jeg må tenke nytt… Jeg må finne på noe lurt. Jeg nekter å bli sosialklient igjen og kontorrotte kan jeg heller ikke bli for det kommer til å ta livet av meg. Jeg vet ikke… Kanskje jeg har et lite ess gjemt et sted. Så fremt det ikke er for godt gjemt. Om jeg så kommer inn, så sliter jeg veldig med motivasjonen. Det har vært så trøblete og tungt og vanskelig å komme dit og jeg er så dritt lei. Lei av å være student, evig student. Jeg har liksom ikke motivasjon lengre til å ta master i musikk. Jeg har mer lyst på master i kunst og håndverk og jeg har jobba ræva av meg for å prøve å kvalifisere til en fri bachelorgrad i kunst og håndverk dette året, men vil nok ende opp med å fremdeles mangle 15 studiepoeng.

Men så skjer det noe fint også. Noe veldig fint. Holder det på vent enda om hva det er.

47! And counting!

I’m free!

Yeah I’m free! Free fallin’!

Free, happy, great friends and something else good too

Also I’m very happy that my hard work is paying off. I’ve started taking metabolism pills because of my low metabolism, been swimming every monday and getting walks every now and then. Eating healthy… And loosing weight. So much that I’m beginning to need new clothes.

Yeah I’m FREEEEEEE!

I dreamed a dream

Jeg vet… Gramatikken er feil i tittelen men jeg siterer en sang fra Les Miserable. So there!

Jeg elsker egentlig skrekkfilmer og sluker de rått når det kommer nye på markedet, men dessverre er jeg sykt husredd av meg og det pleier ikke skrekkfilmer å hjelpe noe på. Jeg får ikke mareritt av filmer, men de sitter i meg i evigheter etter at jeg har sett de så jeg går og sjekker hver krik og krok i huset. Samtidig har skrekkfilmer og skrekkhistorier herdet meg veldig så jeg har blitt mye mindre lettskremt. Jeg er ikke sånn som sitter i stolen og hopper og hyler på kino når jeg ser skrekkfilmer. Jeg har likevel unngått å se skrekkfilmer etter at jeg flyttet for jeg vil ikke bli husredd her i leiligheten. Jeg har så langt følt meg veldig trygg og det er veldig betryggende å ha naboer. Stille naboer er det så bråk opplever jeg ikke. Heldigvis. Jeg har uansett lært meg til å ignorere min egen frykt når jeg kjenner at det kryper innpå. Jeg trekker på skuldrene og konsentrerer meg om noe annet og klarer å tenke fornuftig og rasjonelt. Ekstra viktig for det er så sykt mye lyder i denne leiligheten. Huset er nytt så treverket setter seg enda og da knirker og knaker det ekstra mye.

Unntaket var i natt/morrest. Jeg hadde en helt syk drøm. Ikke så skummel i seg selv når jeg tenker etter, men drømmer handler like mye om følelsen en har som den handler om handlingen. De siste årene har jeg hatt mye syke drømmer. Jeg drømmer ikke i rykk og napp og hit og dit lengre, slik folk flest pleier. Vanligvis er jo drømmer uten logisk sammenheng og det som virker logisk i drømmen er helt hull i hodet når en våkner. Drømmene jeg har hatt de siste årene har vært hele historier med protagonister, antagonister og hele pakka. Jeg er som regel protagonisten i drømmene mine, helten. Jeg kunne laget fantastiske filmer av disse drømmene. En dag burde jeg skrive ned noen og lage bøker av de. Tror kanskje jeg har en muse som sitter på skuldren min og prøver å få meg til å publisere noe… Et eller annet. Det handler bare om tid og lyst til å sette seg ned og faktisk skrive. I natt drømte jeg at jeg var på grunnskolen. Her var det en sånn typisk logisk brist som det er i drømmer. Det var skola her i kommunen, men den så ikke ut som den gjør. Skola her er på et plan, i drømmen var den på to plan og 1. plan var faktisk en sokkel, delvis under bakkenivå. Det var en eller annen form for messe eller samling eller noe sånt. Jeg husker blant annet ei gammel klassevenninne av meg som var der som var lei seg for et eller annet og med tanke på hva og hvem hun er, var det så ekstra vondt å se henne trist. Hun er alltid så blid og god. Jeg fjernet meg fra det på et tidspunkt, hun forsvant i mengden og gjorde andre ting. Så plutselig brøt det ut en zombie epedemi. En zombie hadde ankommet skolen og begynte å gnafse på folk som ble smittet. Panikk brøt ut og folk flyktet i alle retninger. Omtrent halvparten av oss klarte å rømme unna til 2. etasje og der var vi midlertidig trygge for zombiene klarte ikke å klatre i trapper, av en eller annen merkelig grunn. Det ble påpekt i løpet av drømmen at kanskje vi skulle satt opp sperringer på trappa fordi det kan hende de lærer seg å gå i trapper til slutt. Vi fant oss en fin liten nisje med kokemuligheter og et matlager, pluss noen rom som det gikk an å trekke seg tilbake til. Bad var det vel også der tror jeg så der gjemte vi oss da mens vi ventet på hjelp. Midt i dette var det at drømmen begynte å bli virkelig grotesk. Det dukket opp zombie babyer her og der som var intelligente. De prøvde å innynde seg på oss levende med sitt søte baby-utseende. Vi lot oss ikke lure og stod på avsatsen og kastet de ned på gulvet. Klask, sa det! Huff… Det ble tomt for babyer etter hvert og ting roa seg. Så skulle jeg patruljere området med en annen vakt. En militær-fyr av noe slag. Sånn typisk sånn som man ser i filmer. Han var ganske peeen så vi trasket av gårde og fant oss et rom der vi gjemte oss for andre for å… Jah… Så hørte vi et brøl ute i gangen. Et helt for jævlig brøl. Et brøl fra den andre siden hørtes det ut som. Lyden av det brølet har heldigvis forsvunnet ut av minnet mitt nå, men det brølet satt i meg lenge etter på. Vi ser ut og ser en enorm T-Rex som har kommet seg inn i bygningen og jaktet på folk. Den så oss og kom etter oss. Vi løp inn i rommet igjen og låste døra, men dinosauren var så stor at den knuste hele veggen og kom etter oss. Vi løp igjennom en annen dør fra rom til rom med T-Rexen etter oss. Det var dører mellom alle rommene langs gangen så vi løp tilbake den veien. Noen steder var det en fallem vi måtte komme oss igjennom og andre steder vanlige dører. Vi løp til de andre for å advare de og oppdaget at det var en dinosaur der også! Det var en Stegosaur, en sånn med sånne plater på ryggen. Den hadde knust veggen og kommet igjennom og gnafset på folk. Helt ulogisk det, siden en Stegosaur er en planteeter. Jeg tenkte at det var da faen til uflaks! Først zombier og så blodtørstige dinosaurer. Så kom jeg på en måte å ta T-Rexen på og så ringte vekkerklokka. Følelsen etter drømmen satt i lenge etterpå. Jeg stod i dusjen og måtte titte gjentatte ganger mot badedøra for å sjekke at den fremdeles var lukket og ingen hadde kommet inn. Det har sluppet taket nå, men du og du for en drøm.

Jeg kom forøvrig på den geniale ideen i drømmen at vi kunne komme oss på andre siden av en sånn åpning som gikk ned mot sokkeletasjen og kaste tau rundt føttene på T-Rexen og dra den over ende og ned blant zombiene hvor den enten spiste de slik at vi var kvitt det problemet, eller så spiste zombiene T-Rexen og vi var kvitt det problemet, men vekkerklokka mi satte en stopper for det. En løsning på Stegosauren hadde jeg ikke fått enda.

Puh! Overaktiv hjerne!

Blonde or not to be blonde. That is the question…

Åkei… Har sett The Hobbit nå. Jeg ELSKER filmen, men gleder meg faktisk til den kommer på DVD/BR så jeg får nytt den skikkelig for det er ikke mye å nyte når en har tinnitus og kinoen kjører lyden på minst 100db så jeg sitter igjennom hele forestillingen og holder for ørene for det gjør vondt. (Anbefalt maksgrense for at en ikke skal få hørselsskade: 85db)

Uansett… Tolkien-geek som jeg er, er det ikke til å unngå at en ser etter feil. Så her var det da en ting som slo meg. Jeg elsker hvordan de har fremstilt Thranduil med kronen og at han rir på en gigantisk bukk i stedet for en hest, men han er blond og det stemmer ikke i mitt hode.

Tolkien skrev om Legolas da han ankom Imladris/Rivendell i Fellowship of the ring at han var en alv med “golden hair”, altså blond. Det er skrevet veldig lite om Legolas. Tolkien skrev ikke når han ble født så det er mange spekulasjoner rundt hans alder. I filmene er det antatt at han er rett under 3000 år gammel. I følge kilder på nett, skrevet av fans som har fordypet seg veldig i Tolkiens bøker og skrifter, er det antatt at han er rundt 5-700 år gammel. Altså en ganske ung alv. Jeg tror mer på det enn at han er rundt 3000 år gammel. I såfall ville han vært med i krigen mot Sauron som skjedde 2500 år før Ringenes herre-tiden. Da er det også naturlig å anta at Tolkien hadde skrevet det.

Men tilbake til poenget.

Så vidt jeg kan huske er Thranduil beskrevet som en sindar alv. Det er også forsåvidt Legolas, men med gyllent hår så det er også naturlig å anta at Legolas mor var en silvan-alv. Silvan-alver er blonde, ikke mørkhårede som sindar-alver. Oropher, Thranduils far og også den første kongen i Mirkwood, eller Greenwood the Great som den het. (Senere Eryn Lasgalen, forest of green elves) Oropher var 100% sindar og etter det jeg kan huske var Thranduil født da Oropher ble konge i Mirkwood. Så i såfall er nok Thranduil også 100% sindar og skal da ha mørkt hår, ikke være blond. Såeh… Kanskje kilder må sjekkes opp bedre for min del, men sånt har jeg ikke tid til. Ikke en gang i ferien. “Ferie” liksom…

Jau-jau. Jeg elsket filmen og kommer ikke til å sitte å irritere meg over at han er blond når han dukker opp i neste Hobbit-film. Gleder meg allerede, jeg

Edit: Jeg fant svaret veldig fort faktisk. Dette står skrevet i The Hobbit: …and at the head of a long line of feasters sat a woodland king with a crown of leaves upon his golden hair, very much as Bombur had described the figure in his dream.

Så Peter Jackson gjorde det faktisk rett, Thranduil er blond.