A long, hard year is almost over

Yeah I know. Weird thing to say when it’s mid. April, but it’s almost been a year since me and my boyfriend met. The times we’ve been together has been the happiest times in my life. The times we’ve been apart have been the most painful times in my life. Through the year that’s passed since May 4th (Yes I know, May the fourth be with you…) we’ve had the privilege to spend around 9 weeks together. Out of around 50 weeks, that’s 41 weeks apart. In two weeks, on the 25th of April, he’s moving to Norway, to me.
Doesn’t speak norwegian yet, doesn’t have a job here yet, but we’re so fed up that we decided to take a leap of faith. Mostly him as he’s not just moving house, he’s moving country. As his mother tongue is english, it’s not impossible for him to get a job before he’s passed advanced level norwegian, but it might be hard. We’ll see. It’ll be tight financially for a while, but we’ll just have to be careful and plan our budget. At least we won’t have this huge distance between us that’s tearing us apart. In more ways than one.
Maybe I’ll learn to stop always thinking the worst of everything. I’m so used to my worst fears always coming true and with him they never do, it’s always the opposite. He makes my dreams come true instead.

I seem to have my energy coming back after a long fall with being very much burnt out, followed by a bad winter depression in january. I’ve stayed away from council work, apart from one, I’ve learned to say no to things when I know I don’t really have the time for it and it’s paid off. Also getting back on B12 shots has brightened my mood too. It’s spring, my boyfriend is moving in in less than two weeks, my first year of my masters degree is almost over. I just cross my fingers and hope that my life will take a brighter turn now. It’s been going down hill for years, I must have reached the bottom and started the long climb up, right? It feels like it right now. There seems to be more sunshine in my life now. Maybe the sun comes from the North-West of England? He is though. He brightens my every day.

Happy new year

Well… That’s that Christmas over, and new years celebrations.
Boyfriend was here for two weeks and it was the best Christmas I’ve ever had, with the best man I’ll ever meet.
He gave me a really beautiful silver necklace, with a blue stone in. It looks like elven jewellery. I’ve been the happiest I can remember ever being this Christmas. Sitting next to the love of my life and exchanging gifts, eating good food, resting in each others arms while watching cute and silly Christmas movies. (Like the Muppet’s «A Christmas Carol»)

*coughs*greatsex*coughs*

He left Friday morning. I always hate these goodbyes. I get more used to it in one way, because this is, after all, the fourth time we’ve had to say good bye like this. But… For every time I see him, I love him more and so it hurts more to say good bye.
39 days left ’til I go see him in February. After that it’s another 6 or 7 weeks wait and then he’s moving to Norway. No more distance relationship, no more lonely days and nights, no more missing each other, no more sexual frustration, no more lack of privacy.

I know my posts are mostly about him and us these days, but he is the most important thing that has happened to me. It’s like what one of my friends says: We’re so sweet it hurts his teeth, but at the same time it’s good because we’re kinda meant to be sweet.

When we see each other on average for two weeks every three months or so, of course we want to spend every waking second being as near each other as possible.

Soon my love, no more lonely nights.

Utbrent

Her har det som vanlig vært stille lenge. Jeg har hatt det travelt med alt mulig. Blant annet en helt for jævlig eksamen i Musikkvitenskaplig teori og metode. Sosialantropologi. Woo! Overstått nå så her går man og venter på sensur.
Studentteatret har også tatt opp en del av tiden min, men nå er vi endelig ferdig.

Jeg pleier alltid å være sliten på denne tiden av året for det er så ekstremt mye å gjøre, men i år har det vært ekstra slitsomt. Det til tross for at jeg har sagt fra meg verv etter verv etter verv. Jeg er ikke lengre med i studentrådet, studentsamskipnadens styre er jeg også ferdig med. Jeg har igjen ett bittelite studentverv og studentteatret utenom studier. Nå blir det fokus på studier fremmover. Om det blir teater neste år vet jeg ikke. Hvis kjæresten vil være med, så blir det kanskje en liten rolle. Hvis han føler at han ikke mestrer norsk nok til at han vil prøve så blir han ikke med og da orker ikke jeg heller.

Høsten i fjor var ekstrem. Jeg hadde dager som varte i 12-14 timer, knapt noe tid hjemme for å slappe av og når jeg var hjemme hadde jeg mye arbeid å gjøre som å jobbe mot eksamen, skrive og lese igjennom e-poster for studentrådet, arrangere juleuke for studentene, være på møter, være student, være med i studentteatret med en hovedrolle, i tillegg til et samlivsbrudd som også slet meg ut. Så skjedde det ting på våren også som jeg ikke vil gå inn på mer enn at en venn slet veldig med… noe. I sommer brast det. Jeg hadde vel 3 sammenbrudd i løpet av sommeren. Jeg har trukket meg mer og mer unna verden, føler meg irritert over den minste lille ting, tåler ikke kritikk, tåler ikke bråk eller brå lyder. Har lyst å kjefte hele verden full. Føler konstant at noen vil meg noe hele tiden og at jeg aldri får fred.

Diagnose fra fastlegen min: Du er utbrent. Vi hadde en del samtaler over sommer og høst og diskuterte om jeg skulle prøve antidepressiva, noe vi kom frem til at jeg ikke skulle. Ikke nå i hvertfall. Jeg vil ikke være alene når jeg prøver det, for jeg vet av det jeg har hørt fra venner som har prøvd at de første ukene er ekstreme. Humøret er rett og slett farlig. Samtidig vil jeg ikke begynne når jeg har kjæresten på besøk og ødelegge den korte tiden vi har sammen. For det går bedre når vi er sammen, savnet hjelper ikke på noen ting i det hele tatt. Det betyr ikke at alt er helt perfekt og at jeg plutselig ikke kjenner meg utbrent lengre i de to ukene vi har. Det er fremdeles tungt, jeg er fremdeles sliten og vil fremdeles trekke meg unna verden, men i den korte tiden vi har sammen, kan jeg trekke meg inn i verdens beste og mest trygge plass: Armene hans. Nå er det 13 dager igjen til han kommer og blir i to uker, så får vi feiret jul sammen. Etter det drar jeg til England den 12. februar og blir i to uker. Så drar jeg dit i påsken og når jeg drar hjem, flytter han sammen med meg til Norge. Det gleder jeg meg til, men akkurat nå gleder jeg meg mest til jul. Bare oss to.

Det som har vært vanskeligst i denne prosessen med å trekke meg fra verv, lære meg å si nei og slutte å høre på samvittigheten min som skriker at jeg må hele tiden hjelpe til. Hele tiden smile og nikke og være med og være der, det har faktisk ikke vært det å si nei. Det er folk som ikke klarer å respektere mitt nei, som forventer at jeg skal være det ja-mennesket jeg alltid har vært. (Kanskje vanskelig for noen som leser bloggen å tenke at jeg er ja-menneske når det er så mye klaging, men det er nettopp dette er: Klagemuren min.) Folk har ledd av meg når jeg sier nei og de fortsetter å mase. Noen som står meg nær har til og med blitt sur på meg fordi jeg ikke har tid til å hjelpe de med alt mulig lengre, til tross for at jeg har sagt klart og tydelig i fra at jeg må sette grenser ellers kollapser jeg fullstendig. Det er helt for jævlig å snu ryggen til og vite at de som står der hvisker om hvor lat jeg har blitt som ikke gidder være med på noen ting. Enda noen av de faktisk vet hva jeg har gått igjennom de siste månedene.

Jeg ba faktisk noen om å ryke og reise til helvete på facebook i går. Tror ikke de fikk det med seg. Jeg lot det stå i noen minutter før jeg valgte å midlertidig deaktivere kontoen til jeg hadde roet meg ned. Den er reaktivert og menneskene jeg ba om å reise til helvete er fjernet fra vennelisten/satt på begrenset.

Hvorfor? Jeg skrev at jeg skulle ønske jeg kunne krype inn i armene til kjæresten min og bli der til verden sluttet å være dum. Så får jeg kommentarer om at jeg må vende øynene mine mot meg selv hvis jeg synes alle andre er dumme. Overreagerte jeg? Ja, men sånn er det å være utbrent. Du er ekstremt irritabelt, til det fullstendig irrasjonelle. Samtidig mener jeg at disse «vennene» ikke hadde noen rett til å skrive det når de ikke aner hva situasjonen handler om. Facebook, i motsetning til klagemu… eh… bloggen, består faktisk mest av positive oppdateringer fra meg. Likevel henger folk seg opp i det negative og gjør fem fjer til fem høns som får meg, i min utslitte tilstand, å gjøre fem høns til fem dinosaurer.

Det er helt for jævlig å bli ledd av, ikke respektert og ikke tatt seriøst når man prøver å forklare at man er utbrent. Du er lat da, må skjønne.

Fastlegen min ville egentlig sykemelde meg fra studiet mitt, men det hadde sendt meg inn i en depresjon uten like. Jeg har jobbet så hardt for å få lov å starte på en master og nå har jeg kommet i gang. Da skal jeg ikke la noe som helst stoppe meg. Ikke utbrenthet, ikke avstand til kjæresten, ikke folk som kaller seg venner og som samtidig snakker stygt om meg bak min rygg. Når jeg har den i havn så får jeg kanskje lov til å leve litt. Bittelitt? Snille?

Jeg er i hvertfall glad teatret er over for denne gang. Etter en måned med ekstremt dårlig søvn, håper jeg nervene roer seg litt så jeg kan få hvilt ut noe. Men som student er det egentlig aldri fri og neste eksamen er om to måneder så det er bare å lese.

I jula skal jeg i hvertfall slappe av. Jeg og kjæresten. Bare oss to, med verdens snilleste mann <3

Livstegn igjen

Jada, er her. Det er sommer så jeg slapper av og koser meg. Nå som vi faktisk har sommer. Det var mye vind og overskyet og noe regn i England, mens her var det sol og fint. Så kom jeg hjem til regn 19 dager i strekk så jeg klager ikke.

Hadde det helt fantastisk i England. Det er fint det området kjæresten bor i, som jeg heretter kan kalle S for enkelthetsskyld. Vi var rundt om på forskjellige turistgreier, vi var også hjeme hos han og slappet av og koste oss. Vi skulle til Skottland for å besøke søstra og samtidig stikke innom Edinburgh for å treffe ei venninne som var på besøk hos hennes kjæreste, men vi måtte kansellere turen. Jeg forstrakk muskelen i venstre arm ganske alvorlig og var bortevekk i pillerus i to dager. Fikk noe av fastlegen til S som heter Co Codamol og er det samme som Paralgin Forte, bare en smuuuuuuuuuule sterkere. *bortevekk* Vi prøver igjen en annen gang. Til Skottland kommer jeg meg nok til slutt.

Det var en madrass vi flytta på som var skylda. Eeeeh… Ja… madrass ja… *host-kremt* Jepp… Madrass!

*nikkenikk* Madrass!

Aaaaanywaaaay! Vi var blant annet innom huset Beatrix Potter bodde, det som de filmet fra i serien om Peter Kanin. Jeg sjoppa litt greiser i souvernirbutikken. Blant annet en pakke med tre søte små te-bokser med motiver fra bøkene. Så dro vi innom Hawkshead, et tettsted i nærheten, hvor originalbildene hennes henger på et galleri. Vi avslutta med en ruslerunde et sted som heter Tarn Hows. Alt dette ligger innenfor Lake District og det var nesten som å være hjemme. Fjell og vann. Veldig vakkert.

Vi tok en romantisk tur for to med noe de kaller Ratty, et minitog med lokomotiver av samme modell som fra Thomas the tank engine. (Husker ikke hva det kalles på norsk. Språkforvirra for tiden) Vi spiste lunsj sammen på endestasjonen og gikk en tur etterpå. Så hjem igjen.

Siste dagen sammen tok vi tog til en liten by i nærheten og spiste pizza på en italiensk restaurant. Date med bare oss to. Fineste dagen og fineste kjæresten <3

Nå er det 54 dager til S er her igjen hos meg. Da blir han her i to uker og så kommer han hit i jula også. Etter hvert er planen at han skal flytte hit. Jeg er støkk her uansett de neste to årene og kanskje to til for jeg har faktisk kommet inn på master i musikk. Jeg fant ut av det da jeg var i England. Fikk helt sjokk. Nå ser ting lysere ut. Jeg har søkt om studielån/stipend, fått innvilget forøvrig, så nå går inntekten min opp og jeg får det tusen ganger bedre økonomisk. Om jeg så mister bostøtten fra husbanken, noe jeg ikke tror jeg gjør, vil jeg likevel ha 4000 mer i måneden enn det jeg har nå. Jeg kan få enda mer, for jeg har ikke søkt om fult lån.

Når storstipendet kommer i neste uke skal jeg bruke en god del på en ny pc for den jeg har er over 8 år gammel og takker nok snart for seg.

Ellers… Tja… Medisinen jeg fikk fra fastlegen min i november, stoffskiftemedisin, har gjort underverker. Jeg har gått ned totalt 30kg siden desember og vekta fortsetter stabilt nedover med ca 1kg i uka. Jeg går turer 3-5 dager i uka, hvorav en av dagene som regel er fjelltur og jeg spiser søtsaker en til to dager i uka og spiser ellers sunt. (Noe jeg egentlig alltid har gjort, men det har tidvis blitt for mye søtt) Neste år så har jeg kanskje klart å gå ned nok til at jeg kan få operasjon for å fjerne overflødig hud. Jeg burde grue meg voldsomt for jeg hater og jeg mener jeg virkelig HATER sykehus. Har fått angst for de etter at jeg har vært alt for mye inn og ut. Sykehus i alle andre sammenhenger får meg omtrent inn i panikk- og angstanfall, men akkurat å fjerne overflødig hud skremmer meg faktisk ikke et dugg. Selv om jeg vet at det er risikabelt. Kanskje fordi jeg skal få fjernet siste rest av noe jeg har slitt med i 20 år. Det skal bort og det får aldri lov å komme tilbake.

Jeg tror jeg takler ting bedre nå. Avstanden og det der. Det har vært grusomt tungt i noen uker nå, men det skjedde noe rart på fredag. Vi hadde en lang samtale sammen om ting og etter det var det liksom noe som bare sa klikk i meg. Jeg savner han ikke noe mindre, jeg elsker han ikke noe mindre, men jeg takler det og inspirasjonen min til ting kommer tilbake. Jeg har tegnet så pastellene har spruta denne helga og etterhvert skal jeg faktisk ha egen kunstutstilling og prøve å selge bildene mine.

Hvis jeg får til, skal jeg i tillegg til master ta totalt 15stp i kunst og håndverk dette skoleåret. Når det er i boks har jeg også mer eller mindre i boks en fri bachelorgrad i kunst og håndverk.

Savn

Som tiden går blir ting lettere. Jeg savner kjæresten min like mye nå som jeg gjorde den dagen han dro. Det gjør mindre vondt, men savnet forsvinner ikke. Noen dager er det mye tyngre. I dag er det forferdelig tungt. Jeg vet ikke alltid hva som trigger det men det er overveldende når det kommer.

Hvert sekund av hvert minutt av hver time av hvert døgn av hver uke tenker jeg på han. Når jeg våkner er han i tankene mine, når jeg legger meg er han i tankene mine. Jeg savner han hele tiden. Våre daglige samtaler på skype hjelper enormt, men det kan ikke erstatte følelsen av å ha han i nærheten, kjenne armene hans rundt meg, kjenne leppene hans mot mine.

For hver dag som går blir jeg mer og mer sikker i min tro på at dette er mannen jeg skal tilbringe resten av livet mitt med, at dette er tvillingsjelen min. Små hendelser i hverdagen som får ting til å falle på plass. Dette har alltid vært meningen. Dette er sjebnen og jeg som egentlig ikke tror på sjebnen en gang. Det er helt fantastisk å få lov å oppleve slik kjærlighet og kjenne på at det er gjengjeldt. Det er en så sterk kjærlighet og det er skremmende og fantastisk på en gang.

Alt som skjer nå i kjærlighetslivet mitt er bare en fullbyrdelse av alt jeg drømte om som tenåring, ned til minste detalj omtrent. Jeg visste ikke at han eksisterte før for 6 år siden, men samtidig har jeg alltid visst om han. Jeg kan ikke forklare det, jeg bare vet det. Jeg har alltid visst at jeg kom til å ende opp med en engelskmann.

Det vondeste da han dro i mai var da jeg kom hjem etter at vi hadde kjørt han på togstasjonen. Da jeg gikk opp trappa og skulle låse opp, fikk jeg et bilde av han i hodet. Det var bare å åpne døren så satt han der ved kjøkkenbordet og leste i boka hans. Jeg åpnet døra og leiligheten var så jævlig tom. Jeg fikk så vidt lukket døra etter meg før jeg knakk sammen totalt, fullstendig oppløst i tårer og smerte fordi jeg savnet han sånn.

I neste uke drar jeg til England og blir hos han i to uker. Vi skal blant annet se etter løsninger på avstanden. Finne ut hva vi kan gjøre. Jeg gleder meg noe helt sinnsykt, men samtidig klarer jeg ikke la være å tenke på at jeg må igjennom den samme smerten på nytt når jeg må dra. Jeg må begynne helt på nytt og kjempe meg igjennom savnet. Helt til neste gang vi sees.

Jeg er så lei av å føle at livet mitt alltid står på vent. I natt savner jeg han ekstra mye. Han sier verdens mest romantiske ting til meg og det gjør så godt, men samtidig savner jeg han ekstra og vil bare legge armene mine rundt han og kysse han, men avstanden gjør det umulig.

I love you, love of my life, light of my life (as you say to me) my dearest, sweetest beloved. <3

To my beloved

My dearest, sweetest beloved. How I love you.
I count the days until I am in your arms again.
Until I can feel your lips against mine
Feel your touch on my body.

Never have I thought I could love someone so much
You are my love, my lifemate, my soul.

I am the luckiest person in the world to have you, to have found you.
And I’m looking forward to spending the rest of my life with you.

I love you beyond words. Only my touch can truly express it.
And soon, my love, soon I can touch you again, give you my love again,
make you as happy as you will ever be.

To be with you, to make you happy,
that you make me happy is perfect bliss.

I love you.

Hemmeigheten avsløres

Da kan jeg fortelle om det fine som var i ferd med å skje for nå har det skjedd. Nå vet jeg endelig.

Jeg møtte på nett en mann fra England for rundt 6 år siden. Vi utviklet raskt følelser for hverandre, men jeg var i et langvarig forhold og hadde ingen planer om å avslutte det på grunn av noen jeg aldri hadde møtt. Det gikk ikke helt bra. Det skjedde ting som egentlig ikke burde ha skjedd. Jeg burde egentlig ha avsluttet forholdet mitt da. Det var i trøbbel i mange år og at jeg fikk følelser for andre er egentlig et stort signal. I fjor fant jeg endelig styrken til å bryte forholdet og jeg har hatt det så bra i ettertid. Noen økonomiske problemer og sånne ting for det er tungt å klare seg alene, men følelsesmessig har jeg hatt det helt fantastisk.

Forrige lørdag kom denne engelske mannen på besøk. Vi fikk endelig bekreftet hva vi føler for hverandre og jeg vet nå at jeg har funnet livspartneren min. Jeg har aldri i mitt hatt så sterke følelser for et menneske. Han er så god. Jeg elsker humoren hans. Han får meg alltid til å le. Vi deler interesser som er viktig for meg som gaming, rollespill og teater. Vi er begge «Geeks to the core». Jeg har heller aldri møtt en mann som har vist meg så mye respekt. Som ikke behandler meg eller kroppen min som hans personlige eiendom.

Han reiste hjem i morrest, etter 6 helt fantastiske dager. Jeg savner han noe så innmari. Jeg gleder meg nå til juli for da reiser jeg til England for å besøke han i to uker omtrent. Så får vi finne ut hvordan vi løser ting, hvordan vi løser avstanden.

I know you’ll read this eventually, love so just saying: I love you and miss you <3

Forrige Eldre innlegg

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.